By 19. desember 2011 0 Comments Read More →

Juvet

GudbrandsjuvetGudbrandsjuvet er en av de viktigste attraksjonene i det Dagens Næringsliv kaller ”Veiene som setter Norge på verdenskartet”. For meg er Gudbrandsjuvet en del av min mors barndomshjem og der onkel Borge turde å stå på kanten av stupet.

Valldal er egentlig et avsidesliggende dalføre på Sunnmøre. Det bor ikke mer enn ca 1.000 mennesker der. Dalen er midt mellom Trollstigen og Geiranger. Derfor er den besøkt av hundretusener i løpet av sommeren. Øverst i dalføret ligger Gudbrandsjuvet og småbruket Alstadsæter. Der har jeg halvparten av mitt opphav.

På nordssiden av elva Valldøla ligger Alstad. På sørsiden ligger Alstadsæter. Det er tre bruk på Alstadsæter. Og midt mellom Alstad og Alstadsæter er Gudbrandsjuvet. Et juv og en samling jettegryter som i dag er en stor turistattraksjon. For min mor var det en naturlig del av hverdagen. Og årsaken til at hun i oppveksten sjelden opplevde stillhet. Bulderet fra Gudbrandsjuvet var alltid der.

Gudbrandsjuvet har fått sitt navn etter Gudbrand som stakk av med ei brud. Han og bruda hoppet over juvet på det smaleste, med lensmannen i hælene. Det var to meter bredt. Ned til elva er det 25 meter, og den kokende elva er i tillegg 25 meter dyp. Så risikoen ved ikke å mestre spranget var naturligvis betydelig. Gudbrand og bruda kom helskinnet over. Og dermed fikk juvet navnet sitt. Hvis vi skal tro sagnet.

Også Olav – som senere ble hellig – måtte over juvet. Det klarte han og hæren hans. Men på oversiden av juvet er Skjærsura. Det sies å være Nord-Europas største steinur. Hæren klarte ikke å komme gjennom ura. Derfor skriver Snorre i sin saga om Olav den Hellige at han overnattet flere netter på Alstadsæter. Etter at kongen hadde brukt ei hel natt på å be, skjedde følgende – i følge Snorre:

”Og nå flyttet tjue mann så langt de ville steinene som ikke hundre mann hadde greid å røre av flekken før, og vegen var ryddet til middag, så den var farende for både folk og kløvhester like godt som slette voller.”

I senere år er det Statens vegvesen som har ryddet og forbedret veien over juvet og gjennom ura. Og nå sist har altså Gudbrandsjuvet blitt modernisert fra et imponerende stykke natur til et arkitektonisk byggverk som skal bidra til å sette Norge på verdenskartet.

I min barndom gikk det ei enkel buebru – med steinblokker, men uten sement – over juvet. Den var bygd i 1919 med stein fra Skjærsura og ved hjelp av arbeidsfolk fra Alstadsæter og nabogårdene.

Brua står der fortsatt, men stabbesteinene er byttet ut med moderne autovern. Og over selve juvet har urbane arkitekter bygd gangveier i betong, glass og stål.

Da jeg var liten gutt var det stas å besøke Berta Alstadsæter på Gudbrandsjuvet kafe. Jeg fikk alltid ei flaske mineralvann eller en ispinne.

Utenfor kafeen sto det sannsynligvis ei folkevogn, en Ford Anglia eller kanskje en Opel Kaptein. Og inne på kafeen var det som regel en håndfull gjester som fikk hjemmelagde kaker og nykokt kaffe.

Nå er kafeen byttet ut med et serveringssted i betong og glass. Og folkevognene er byttet ut med høye turistbusser med haugevis av tyske og danske passasjerer.

Olav den Hellige ville vært malplassert her nå. Min mor ville flyktet til fjells. Og jeg savner min barndoms ferieparadis. Men Alstadsæter og Gudbrandsjuvet havner kanskje på verdenskartet. Det er da noe…

PS: Juvet hotell – som ligger på nordsiden av Gudbrandsjuvet ble i 2010 kåret til det eneste hotellet i Norge på lista over verdens mest spennende hoteller. Olav den Hellige måtte bo i telt her i 1029.

Posted in: Lokalhistorie, Valldal

About the Author:

Post a Comment

Skriv inn riktig tall nedenfor for å bekrefte: *